Noen ganger er det modigste du kan gjøre er å gi slipp.

Jeg trodde lenge at det viktigste jeg kunne gjøre for å bli frisk, var å hvile litt mer. Jobbe litt mindre. Si nei litt oftere. Ta en pause innimellom.

Jeg tok feil.

Etter det siste tilbakeslaget har jeg innsett at kroppen min ikke trenger små justeringer. Den trenger at jeg gjør noe jeg har vært veldig dårlig på: å gi slipp.

De siste dagene har jeg sendt noen av de vanskeligste meldingene jeg noen gang har måttet sende. Jeg har trukket meg fra verv, prosjekter, ansvar og fellesskap. Ikke fordi jeg ikke bryr meg – tvert imot. Jeg har gitt slipp på ting som betyr utrolig mye for meg.

Hvorfor?

Fordi jeg endelig har forstått at hvis jeg skal gi kroppen en reell mulighet til å bli frisk, kan jeg ikke fortsette å leve som før.

Så lenge jeg fortsetter å tenke «jeg skal bare…», fortsetter jeg å presse kroppen. Jeg skal bare være med på det ene møtet. Jeg skal bare arrangere det ene markedet. Jeg skal bare ta på meg det ene vervet. Jeg skal bare hjelpe litt.

Problemet er at alle disse «bare» til slutt blir et helt liv.

Jeg har vært utrolig flink til å holde hjulene i gang. Kanskje litt for flink. Og kroppen min har betalt prisen.

I dag sendte jeg meldinger til mennesker som betyr mye for meg. Jeg sa opp verv, ba om permisjon og ga fra meg ansvar som jeg egentlig hadde lyst til å beholde. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg måtte.

Det rare er at selv om det gjorde vondt å ta beslutningene, kjenner jeg også på en slags ro. For første gang føles det som om handlingene mine faktisk stemmer overens med det kroppen min prøver å fortelle meg.

Jeg har brukt så mye energi på å prøve å få plass til alt. Nå prøver jeg å få plass til å bli frisk. Og det er en stor forskjell.

Dette er ikke å gi opp. Det er å velge noe annet. Å velge at helsen min må komme først, selv om det betyr at jeg må sette deler av livet på pause.

Én ting vet jeg helt sikkert.

Jeg kommer tilbake.

Ikke fordi jeg skal presse meg gjennom dette, men fordi jeg denne gangen skal gi kroppen den tiden og roen den faktisk trenger.

Når jeg kommer tilbake, ønsker jeg å gjøre det med et nervesystem som tåler livet – ikke bare overlever det.