Utmattelse rammer ikke bare den som er syk

Når vi snakker om utmattelse, snakker vi ofte om den som er syk. Men sykdommen stopper ikke der. Den påvirker også menneskene som står nærmest.

Det er faktisk noe av det som gjør mest vondt å tenke på.

Jeg får virkelig vondt av samboeren min når jeg ser tilbake på de siste årene. Han har levd sammen med meg gjennom en utrolig tung periode, uten at verken han eller jeg egentlig forsto hva som var i ferd med å skje.

I mange år skjønte jeg ikke at hjernen og kroppen min prøvde å fortelle meg noe. Jeg trodde bare at jeg måtte skjerpe meg litt mer, gjøre litt mer og holde ut litt til.

Han har levd med en Charlotte som ofte gråt, som var irritert, som kunne bli sint over små ting og som etter hvert trakk seg mer og mer unna. Ikke fordi det er den jeg er, men fordi jeg til slutt ikke hadde mer kapasitet igjen.

Jeg har alltid ønsket å ta vare på menneskene rundt meg – samboeren min, barna våre og familien. Sakte, men sikkert satte jeg meg selv helt nederst på listen.

Da kroppen begynte å si fra, forsøkte jeg å fortsette som før. Barna skulle leveres og hentes. Middag skulle planlegges. Det skulle handles. Aktiviteter skulle følges opp. Hverdagen stoppet ikke fordi kroppen min gjorde det.

Jeg ba nok altfor sjelden om hjelp. Og når jeg først gjorde det, var jeg heller ikke alltid flink til å gi slipp på kontrollen.

Det er hjemme jeg slipper masken. Det er hjemme jeg ikke lenger klarer å holde alt inne. Det er hjemme den lille energien jeg har igjen, ofte er brukt opp.

Derfor er det også hjemme de vanskeligste sidene av utmattelsen kommer frem.

Jeg kan bare forestille meg hvor krevende det må ha vært å leve sammen med en person som gråt mye, ble irritert og trakk seg unna, uten å forstå hvorfor det skjedde. Jeg tror det må ha vært både frustrerende, sårt og ensomt.

Samtidig var det ensomt å stå på innsiden av det. For jeg ønsket ikke å være sånn. Jeg klarte bare ikke å være annerledes med den kapasiteten jeg hadde.

Når jeg hadde levert barna i barnehagen og på skolen, føltes det ofte som om kroppen var fylt med betong. Da kjørte jeg hjem og la meg, bare for å samle nok krefter til å hente dem igjen noen timer senere.

Jeg tror ikke utmattelsen gjorde meg til et annet menneske. Men den gjorde meg til en utgave av meg selv med altfor lite overskudd. En utgave som gråt lettere, ble irritert lettere og kunne bli sint når hun over lang tid ikke følte seg sett eller hørt. Ikke fordi det var den personen jeg ønsket å være, men fordi jeg rett og slett ikke hadde kapasitet igjen.

Og kanskje er det akkurat det jeg ønsker at andre skal sitte igjen med etter å ha lest dette:

Utmattelse rammer ikke bare den som er syk. Den rammer også partneren, barna, familien og vennene rundt. De pårørende bærer ofte en belastning som sjelden blir snakket om, og derfor fortjener også de å bli sett.

Samtidig håper jeg vi kan møte mennesker med litt mer nysgjerrighet enn dømming.

Den som virker irritert, sint eller trekker seg unna, er ikke nødvendigvis et vanskelig menneske. Noen ganger er det et menneske som har båret mer enn kroppen klarer å bære alene.