Kroppen har sagt stopp – dag 4

I går var en ganske utfordrende dag for meg.

På grunn av bekymringstankene mine går jeg på antidepressiva, og de fungerer kjempebra for meg. Jeg slipper å leve med den konstante frykten for at barna mine kommer til å dø av hver minste lille ting 💗

Men medisinen gjør også at hjernen min har så lyst til å gjøre mye. Og det er skikkelig vanskelig når kroppen og den mentale helsa mi helst vil at jeg skal gjøre minst mulig.

Nakken er fortsatt smertefull.

Høye lyder er ekstremt ubehagelige.

Matlysten er litt på vei opp, men jeg er flink til å drikke mye.

Dette er bare små bagateller i forhold til det å ikke kunne være der for barna mine slik som før.

Jeg har null kapasitet til å høre på krangling og sutring. Mye bevegelser rundt meg trigger beredskapen i nervesystemet mitt.

Men så vet jeg inni meg at dette ikke er noe jeg velger eller vil.

Dette er en unntakstilstand.

Dette er et hode og en kropp som har holdt det gående altfor lenge, og nå har den satt på håndbrekket.

Jeg klarte å se en halvtime av filmen KPop Demon Hunters med jenta mi før hun ikke klarte å sitte stille lenger og mamma måtte få hvile igjen.

Det gjorde litt vondt.

Samtidig var den halvtimen verdt mye 💗

Jeg gleder meg til å komme tilbake til litt mer normale dager.