

Prøvde å være med barna oppe i stua litt, men hele kroppen skriker om å komme seg bort fra lyder, krangling og sutring.
Det tærer fysisk å være mentalt til stede for andre.
Dusjen jeg klarte å ta i går ble jeg helt utslitt av og måtte legge meg igjen.
Nakken min er anspent, og smertene gjør det vanskelig å sove.
Men jeg gjør det kroppen og hjernen min trenger 💗
Jeg gir den hvile og ro.
Jeg ignorerer ikke lenger de tegnene den har prøvd å gi meg.
Jeg tar dem på alvor.
Akkurat nå er valget om å trekke meg bort ikke det samme som å gi opp.
Dette er behandling 💗

