En måned senere

Nå er det snart en måned siden jeg skrev noe her sist, så jeg tenkte det kanskje var på tide med en liten oppdatering igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne starte med å si at formen er mye bedre, men sånn er det dessverre ikke helt enda. Men det går fremover.

Jeg hviler fortsatt mye og prøver å gjøre minst mulig. Jeg blir fortsatt fort sliten, og lyder, bevegelser og for mange inntrykk er fortsatt vanskelig. Livet mitt er ganske begrenset sammenlignet med sånn det pleier å være.

Men samtidig har jeg det egentlig ganske bra.

Det høres kanskje veldig rart ut å skrive når jeg fortsatt reagerer så mye på ting, men det er faktisk sånn jeg føler det.

Å akseptere at ting er som de er akkurat nå

Da jeg skrev her sist hadde jeg begynt å akseptere at dette kom til å ta tid. Den aksepten har bare blitt større siden da.

Jeg tror jeg brukte mye energi i starten på å være frustrert over situasjonen. På å kjenne etter om jeg var blitt bedre. Håpe at nå snudde det. Og hvis jeg hadde en litt bedre dag, fikk jeg med en gang lyst til å gjøre mer igjen.

Jeg ville så gjerne tilbake til livet mitt så fort som mulig.

Nå har jeg på en måte sluttet å kjempe så mye imot.

Ikke fordi jeg har gitt opp å bli frisk. Absolutt ikke. Men jeg har begynt å forstå og akseptere at dette er der jeg er akkurat nå, og at det kommer til å ta den tiden det tar.

Det er først og fremst hjernen min som trenger hvile og minst mulig belastning akkurat nå. Symptomene merker jeg derimot veldig fysisk i kroppen. Og jo mer jeg utsetter hjernen min for – lyder, bevegelser, mennesker, samtaler, aktivitet og alt annet den skal prosessere – jo mer merker jeg det fysisk etterpå.

Det har tatt tid å forstå.

Jeg savner fortsatt masse. Jeg savner å kunne være mer sammen med barna, være sosial, gå tur, trene, dra på ting og gjøre helt vanlige ting uten å måtte tenke over hvor mye det kommer til å koste etterpå.

Men jeg går ikke rundt hele tiden og er lei meg fordi jeg ikke kan.

Akkurat nå er livet mitt ganske lite. Jeg er mye hjemme, jeg hviler mye og dagene inneholder ikke akkurat de store begivenhetene.

Men det er faktisk helt greit.

Det er nesten som om jeg har klart å skille litt mellom hvordan tilstanden min er og hvordan jeg har det.

For tilstanden min er fortsatt ganske dårlig.

Men jeg har det egentlig ganske bra oppi alt sammen.

Det er en litt rar følelse. Men også en utrolig god en.

Jeg trenger ikke være glad for situasjonen for å ha det bra mens jeg står i den.

Noen ting er verdt det

August har heldigvis også inneholdt noen veldig fine ting.

Jenta vår fylte 7 år 🩷

Jeg hadde både et ønske om, og hadde lovet henne, at jeg skulle være med og feire bursdagen hennes. Koste hva det koste vil.

Det var viktig for meg, og jeg visste at det var viktig for henne.

Men denne gangen måtte jeg gjøre det på en helt annen måte enn jeg vanligvis ville gjort.

Jeg er jo egentlig en person som gjerne ordner alt selv. Planlegger, fikser, handler, pynter og sørger for at alt blir sånn jeg har sett det for meg.

Denne gangen gikk ikke det.

Så jeg ba om hjelp.

Jeg satte tydelige grenser for hva jeg kunne og ikke kunne gjøre, og prøvde å bruke minst mulig energi på alt rundt, slik at jeg hadde mest mulig igjen til det som faktisk betydde noe for meg – å være til stede når hun skulle feires.

Og det ble ikke bare én feiring, men tre 😅

Først selve bursdagen hennes på Leos Lekeland, så familiefeiring her hjemme og til slutt bursdagsfeiring med klassen, som hun hadde sammen med tre andre fra klassen.

Jeg gjorde minst mulig av jobben rundt og lot andre hjelpe meg med det jeg ikke klarte selv.

Og jeg fikk være med på alle tre. 🩷

Heldigvis var ikke de tre feiringene etter hverandre, så jeg rakk å hente meg litt inn igjen før den neste.

Ja, jeg ble veldig sliten. Og ja, jeg fikk regningen i dagene etterpå.

Tre bursdagsfeiringer innebærer ganske mye lyd, mennesker, bevegelser og andre inntrykk for en hjerne som akkurat nå tåler veldig lite av akkurat det. Støydempende øretelefoner ble helt klart redningen min ved alle tre.

Men det gikk fint.

Det ble tre fine feiringer, hun fikk feiret 7-årsdagen sin skikkelig, og jeg fikk være der sammen med henne.

Jeg prøver selvfølgelig å unngå å presse meg mer enn nødvendig akkurat nå. Samtidig har jeg innsett at det finnes noen ting som er verdt å bli litt ekstra sliten for.

Jeg kan ikke gjøre alt.

Så da må jeg velge hva jeg vil bruke den kapasiteten jeg har på.

Og for barna mine gjør jeg det jeg kan 🩷

Det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært den siste tiden.

Å akseptere situasjonen betyr ikke at jeg har gitt opp livet mitt eller at jeg skal skjerme meg fra absolutt alt.

Det betyr bare at jeg må leve litt annerledes akkurat nå.

Be om hjelp. Si nei. Sette grenser. Hvile. Velge bort mye.

Og innimellom velge et veldig tydelig ja til de tingene som betyr aller mest.