Dette er drømmen…

Å ligge her i mørket med støydempende hodetelefoner og kjenne at kroppen ikke vil mer.

Å være isolert vekk fra barna mine, familien og vennene mine fordi jeg ikke tåler lyder, bevegelser og helt vanlige inntrykk.

Å måtte be barna mine om å være stille i sitt eget hjem fordi kroppen min reagerer på lyden av at de bare… er barn.

Å høre livet foregå rundt meg, men ikke klare å være med på det.

Å takke nei til mennesker jeg er glad i. Ting jeg har lyst til.
Livet jeg egentlig vil leve.

Å bruke dagene på å hvile fra omtrent ingenting – fordi «ingenting» tydeligvis er mer enn kroppen min klarer akkurat nå.

Å se andre gjøre helt vanlige ting og tenke: Herregud, så sykt deilig det må være å bare kunne dra på butikken, ta en kaffe, være sosial eller være mamma uten å måtte betale for det etterpå.

Jepp.

Dette er virkelig drømmen.

For utenfra kan det kanskje se ut som om jeg hviler. At jeg har trukket meg tilbake fra alt og alle. At jeg «bare ligger der».

Men det er ingenting avslappende ved å ligge stille fordi kroppen krever det, samtidig som alt i deg lengter etter å reise seg og være med.

Jeg savner å være den mammaen som orker.
Jeg savner å være sosial.
Jeg savner spontanitet.
Jeg savner å kunne gjøre helt vanlige ting uten først å måtte vurdere om kroppen tåler det – og hva det kommer til å koste etterpå.

Jeg savner rett og slett livet mitt.

Så nei.

Jeg ligger ikke her fordi jeg er lat.
Jeg isolerer meg ikke fordi jeg ikke vil være sammen med dere.
Jeg hviler ikke fordi det er deilig.

Jeg gjør det fordi kroppen min akkurat nå ikke gir meg noe særlig valg.

Og kanskje er det nettopp dette som er så vanskelig med alvorlig utmattelse:
Så mye av kampen foregår på innsiden.

Du kan se et menneske som ligger stille.

Men du ser ikke nødvendigvis alt det mennesket skulle ønske at det kunne gjøre i stedet.

Tro meg – jeg skulle gitt ganske mye for å slippe. 🩷