Kjipt å måtte forsvare seg

Noe av det merkelige med å være usynlig syk, er følelsen av at man må forsvare de tingene man faktisk klarer å gjøre.

«Men du var jo på butikken?»
«Jeg så at du var ute.»
«Du klarte jo å være med i bursdagen.»
«Du driver jo fortsatt med nettbutikken.»
«Du ser jo ganske frisk ut.»

Ja.

Jeg gjorde den tingen.

Det betyr ikke at jeg kunne gjort ti andre ting samme dag.
Det betyr ikke at det var enkelt.
Og det betyr definitivt ikke at jeg ikke er syk.

Det folk ser, er ofte selve aktiviteten.

De ser ikke vurderingen i forkant:
Har jeg kapasitet til dette?
Hva må jeg velge bort for å få det til?
Hvor lenge kan jeg være der?
Hva gjør jeg hvis det blir for mye?

Og de ser sjelden det som kommer etterpå.

Hvilen.
Stillheten.
Hodetelefonene.
Timene på et mørkt rom.
At resten av dagen kanskje må avlyses.
Eller at jeg har brukt mer enn jeg hadde og får kjenne det dagen etter.

Når man lever med begrenset kapasitet, handler ikke livet om å gjøre ingenting.

Det handler om å velge.

Noen ganger velger jeg å bruke kapasiteten min på barna mine.
Noen ganger på Hjertelykke.
Noen ganger på å møte et menneske jeg er glad i og som gir meg omsorg og kjærlighet.
Og noen ganger bruker jeg nesten alt jeg har på noe som gir meg glede, fordi et liv ikke bare kan bestå av å hvile og vente på å bli frisk.

Det betyr ikke at jeg plutselig har kapasitet til husarbeid, familieselskap, jobb, handling, matlaging og sosialt liv i tillegg.

Én aktivitet er ikke bevis på kapasitet til alle aktiviteter.

Og kanskje er det nettopp det jeg skulle ønske flere forstod:

Når du ser et usynlig sykt menneske gjøre noe hyggelig, trenger du ikke lure på om de «egentlig er så syke».

Kanskje du heller kan tenke:

Så fint at de hadde kapasitet til akkurat dette i dag 🩷