Bekymringstanker

Før jeg ble gravid med førstegull havnet jeg i en ond spiral av bekymringstanker. Tankene tok mer og mer plass, og sakte, men sikkert dro de meg inn i en dyp depresjon.

Å være gravid med mitt første barn uten å kjenne på glede, var utrolig tungt. Dette skulle være en av de lykkeligste periodene i livet mitt, men inni meg var det tomt og mørkt.

Jeg ble sykemeldt fra jobben og trakk meg mer og mer unna folk. Jeg lå som regel på sofaen. Charlotte, som alltid hadde vært glad og elsket å være sammen med mennesker, var helt borte. Gleden var sporløst forsvunnet.

Det å gå ut blant folk ble etter hvert en stor frykt.

Jeg husker det verste spørsmålet jeg kunne få:

«Hvordan går det?»

For det gikk jo ikke bra.

Skulle jeg være ærlig?
Eller skulle jeg bare smile, si «Det går bra»
og komme meg bort derfra så fort som mulig?

Det er utrolig vanskelig å innrømme at man ikke har det bra når man er så langt nede. Derfor valgte jeg heller bort omverden. Ikke fordi jeg ikke trengte mennesker, men fordi jeg ikke orket spørsmålene.

Jeg har alltid trivdes godt i mitt eget selskap, men i den perioden var jeg skikkelig ensom.

Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter en melding hvor det bare stod:

«Tenker på deg.»
«Glad i deg.»
«Jeg er her for deg.»

Noen slike meldinger kom. Og de betydde mer enn de som sendte dem kanskje noen gang kommer til å forstå.

Men mange uteble. Og jeg klandrer dem egentlig ikke. Kanskje de ikke visste hva de skulle si. Kanskje de var redde for å si noe feil. Kanskje de tenkte at jeg ønsket å være i fred.

Heldigvis fikk jeg god hjelp av en fantastisk fastlege og kognitiv terapi. Sakte, men sikkert fant jeg tilbake til meg selv igjen. Da lillegull kom til verden, var depresjonen heldigvis bak meg, og jeg kunne være til stede og kjenne på gleden over å bli mamma. Det er jeg utrolig takknemlig for.

Opplevelsen har likevel aldri sluppet taket i meg.

Den er faktisk en av de største grunnene til at Hjertelykke finnes.

Jeg vet hvor mye noen få ord kan bety når livet føles tungt.

Derfor ønsker jeg å gjøre det litt enklere å vise at man bryr seg. Enten noen går gjennom en vanskelig periode, eller bare fortjener å få høre at de betyr noe.

For noen ganger kan noen få ord være nok til å få et menneske til å føle seg litt mindre alene.

Det er alltid bedre å si noe, enn å la være.