Kroppen min

I dag vil jeg snakke om noe jeg synes er kjipt.

Jeg savner den gamle kroppen min.

Det er kanskje ikke så pent å si høyt, men det er sant.

Det siste året har vært tøft. Kroppen min har vært (er) utbrent, og mye av energien har gått til å komme meg gjennom dagene. Hvile har vært viktigere enn trening. Sofaen har vært viktigere enn løpeturer. Og innimellom har trøstesnacking føltes lettere enn å ta alle de riktige valgene.

Resultatet er at kroppen min har forandret seg. Og jeg skal være ærlig – det synes jeg er veldig kjipt.

Jeg har egentlig alltid hatt et ganske sunt forhold til kroppen min. Jeg synes det er viktig å like seg selv akkurat slik man er – på godt og vondt. Vi er alle forskjellige. Vi har ting ved oss selv vi liker ekstra godt, og ting vi kanskje ville valgt annerledes om vi kunne.

Men kroppen min er kroppen min.

Den har båret meg gjennom 39 år, to svangerskap, oppturer, nedturer og alt livet har kastet min vei.
Og helt ærlig? Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre tenker.

Men jeg skal også være ærlig om noe annet.

Jeg savner klærne som ikke passer lenger.
Jeg savner å føle meg litt lettere i kroppen.
Og ja, jeg savner den kroppen jeg hadde før utmattelsen tok så mye plass.

Det betyr ikke at jeg liker meg selv mindre.
Det betyr bare at jeg er et menneske.
Det som er vanskelig akkurat nå, handler ikke bare om hvordan kroppen min ser ut.
Det handler også om at jeg savner energien.

Jeg savner å føle meg sterkere.
Jeg savner å kjenne meg mer som meg selv.
Jeg savner å kunne bruke kroppen min slik jeg ønsker.

Samtidig prøver jeg å minne meg selv på noe viktig:

Kroppen min er ikke problemet.

Den gjør akkurat det den skal gjøre. Den prøver å hente seg inn igjen. Den prøver å beskytte meg. Den prøver å bli frisk. For første gang på lenge gleder jeg meg faktisk til den dagen jeg har nok energi til å bevege meg mer igjen.

Ikke fordi jeg må.
Ikke fordi jeg føler jeg burde.
Men fordi jeg savner følelsen av å bruke kroppen min.

Jeg savner å bli vanlig sliten etter en gåtur. Å kjenne at pulsen stiger. Å føle meg sterkere. Å kjenne at kroppen lever – ikke bare overlever.

Men akkurat nå handler det ikke om å presse kroppen min tilbake dit den var.
Akkurat nå handler det om å gi den tiden den trenger.
Om å møte meg selv med litt mer tålmodighet og litt mindre krav.

Jeg tror dessverre ikke at jeg er alene om disse følelsene og tankene.

Mange av oss bærer på ting andre ikke ser. Bekymringer, usikkerhet, sorg, utmattelse eller perioder hvor livet føles tyngre enn vi skulle ønske.

Men husk:

Vi er bare mennesker 
Det er lov å ha det vanskelig.
Det er lov å trenge tid.
Og det er lov å ikke være på topp hele tiden.

Du er ikke alene.

Og selv om det kanskje ikke føles sånn akkurat nå – ting kommer til å bli bedre.